Skeptisisme/Agnostisme: David Hume sådde tvil om absolutt kunnskap, og I. Kant tok det et steg videre og benektet all kunnskap om virkeligheten.

Skeptikeren hevder i utgangspunktet at det er riktig/best å være skeptisk til påstander som det er usikkerhet omkring.

Agnostikeren hevder at vi ikke kan vite hvorvidt Gud eksisterer eller ikke.

Det er gode grunner til ikke å ta alt for 'god fisk'.

At det er innbyrdes mostridende livssyn/religioner, som ikke harmonerer, men kan være vanskelig å motbevise, er også argument for at en kan holde på et argument om 'ikke å vite'.

Om du vet at du ikke vet noe, så vet du i det minste så mye. Og det innebærer at du har positiv kunnskap om noe, og at du ikke lenger må være en som hevder at 'vi ikke kan vite'. På samme måte, om det hevdes at en skal 'tvile på alt', men ikke på det utsagnet. D.v.s. at du tviler ikke på at du skal tvile.

Om det er én ting du kan være sikker på (til skeptikeren) eller én ting du kan være vite (til agnostikeren), så kan det også være andre ting, og din posisjon viser seg feilaktig. I virkeligheten er altså begge disse synene på virkeligheten selvmotsigende.

Rasjonalisme: Rasjonalisme innbærer ikke bare at vi bruker fornuft for å teste sannheten. Rasjonalisme innebærer at vi kan bestemme all sannhet ut fra logikk.

Den hevder at vi kan rasjonelt vise Guds eksistens og natur.

For en rasjonalist, kan ikke noen apell om bevis vinne over en logisk demonstrasjon. Det kan synes som rasjonalismen er en borg, bygd i høyden, men uten forbindelse til virkeligheten:

I all sin logiske rasjonaliering, kan den ikke bevise at noe reelt eksisterer. Eneste måte å kvitte seg med slike svakheter, er å starte å akseptere empiriske bevis, og slute å være ensporet rasjonalistisk.

Når rasjonalister forsøker å begrunne sitt eget syn, feiler den. Filosofer har siden Aristoteles dager erkjent at de første/grunnleggende prinsippene ikke kan begrunnes. De må være selvinnlysende sanne, og uten behov for videre forklaringer, ellers må vi fortsette å forklare i det uendelige.

Men rasjonlister kan ikke bli enige om hva disse første prinsippene er. Noen starter med panteisme, andre med teisme, noen med flere guder, men ingen med den logisk nødvendige basisen som de hevder vil begrunne deres tro.

Fideisme: kunnskap avhenger av tro og/eller åpenbaring.

Den holder på at eneste måte vi kan vite noe om Gud, er via tro. Tro er subjektiv og personlig, så vi kan tro, men ikke bevise det. Den mener det ikke finnes rasjonelle eller empiriske bevis som kan gi oss kunnskap om Gud.

Vi må bare tro hva Gud har sagt i sitt ord, og har gjort i våre liv, er sannhet. Det kan synes som fideisme har de rette svarene, for dem som allerede har funnet sannheten.

Men Guds eksistens og handlinger er nettopp hva ikke-troende spør etter. Fideister vektlegger at vi overgir våre liv til Gud, men vektlegger mindre at bevis og logiske sannheter kan lede oss i retning av at Gud eksisterer, og at Bibelen er hans ord etc.

Augustin hevdet: "Jeg tror i den hensikt at jeg kan forstå." Logiske argumenter er heller ikke tilstrekkelige grunnlag for religiøs hengivelse.

Søren Kierkegaard blir av mange betraktet som talsmann for dette synet. Han var opptatt av at om kristendom bare ble betraktet som ett sett læresetninger som skulle godtas, så førte det ikke til noen relasjon med Gud. Dermed stresset han at sannheten ikke bare måtte være objektiv sann, men også bli sannhet for individet. Tro på noen overgikk tro på at noe var sant.

Realisme innebærer en mer akseptabel vei, som sier at vi kan vite noe om Gud.

Vi kan ikke vite alt, for det er ingen måte et endelig sinn kan fange inn et uendelig vesen. Vi kjenner noe, men hvordan kan vi vite hva vi kjenner om Gud?

Vi skal se på hvorvidt sannheten er logisk?

1. Prinsippet om eksistens. Det er noe som eksisterer.

Prinsippet er selv-innlysende, siden den som benekter det, må eksistere for å kunne benekte det.

2. Identitets-prinsippet. En ting er identisk med seg selv. A=A; Eksistens er det samme som eksistens.

Kan ikke benektes, uten at det forutsettes. Uten at en visste hvordan A var, kunne en ikke vite om det motsatte er sant.

3. Prinsippet om ikke-selvmotsigelse:

To motsatser kan ikke begge samtidig være sanne i samme henseende (negasjonsprinsipp)

4. Enten eksistens eller ikke-eksistens. Prinsippet om ekskludert midt-i-mellom.

Det finnes ikke noe mellom eksistens og ikke-eksistens. Det kan ikke både eksistere, og ikke-eksistere samtidig i samme betydning.

5. Ikke-eksistens kan ikke (effisient) forårsake eksistens (1). Prinsippet om kausalitet.

Ingenting kan ikke forårsake noe, siden ingenting ikke engang eksisterer. Bare noe kan forårsake noe.

6. Noe som er forårsaket, er lik det som forårsaket det, i sin eksistens. Analogi-prinsippet.

Like produserer like. En virkning likner det som forårsaket det. Eksistens kan ikke gi noe det ikke har. Det må ha det (eksistens), før det kan forårsake det.